Først var de søt forventing og stor unevnelig glede
I slekt med skyer og stjerner og alle vegne til stede
Så ble de levende nære, spede selvstendige tanker
To øyne der speiler månen, et hjerte der ensomt banker
Småbitte føtters trippen lød over hele huset
Lyder ennu i vårt hjerte vemodig i nattesuset
Plutselig løfter de blikket og glemte de barnlige leke
Fikk fjerne, urolige øyne og lengsel med mørke veie
De reiste de unge nakker og fikk det for trangt i huset
Regnet viskede hurtig sporene ut i gruset
Bølgene skyllet hastig tårene bort fra kinnen
De ru forandrede stemmer blafrede bort med vinden
Men fordi de var gode børn så vi dem ofte siden
To timer ved søndagskaffen satt de og splittet tiden
Gikk så hen under aften hvor hen fikk vi aldri vite
Vi vinkede til dem fra lågen stumt ved hinannens side
Mørket er blidt og varsomt, regndråper er så rene
Gode børn er en gave det er ondt at være alene
Comments (0)